VEIEN MOT MOUNT EVEREST! DEL 1

Tårene triller nedover kinnet i det jeg skal si ha det til mine aller nærmeste hjemme i Vikedal, hjembygda mi hvor jeg vokste opp. Jeg påfører mine nærmeste en smerte som ikke kan beskrives med ord. De må oppleve lengsel etter en søster, datter, kjæreste fordi jeg drømmer om å klatre verdens høyeste fjell.

Ankomst i Nepal, Katmandu, Ekspedisjonen er allerede i gang. Et møte med resten av gruppen, de andre som har samme drøm om å stå på det høyeste punktet på jordkloden.

Vi handler inn siste del av utstyret som må være på plass før avreise mot fjellet. Vi flyr med helikopter inn til Khumbudalen, lander ved verdens farligste flyplass, her ligger flystripen på en fjellhylle. 

Enden på flystripen er et stup.

Vi samler utstyr fra helikoptrene, etter mange timer venting på flyplassen i Katmandu. Vanskelige værforhold gjør flygingen vanskelig og krever tilstrekkelig sikt slik at flyturen kan gjøres på en mest mulig sikker måte.

Vi begynner å trekke innover dalen, mot alle de landsbyene som ligner på en reise 100 år tilbake i tid. Damene er kledd i skjørt og forklær, ungene springer rundt og leker med pinner – de er skitne men har store smil, alle har store smil. Sherpa-folket er verdens flinkeste fjellklatrere, de risikerer livet sitt for å få vestlige klatrere opp på høye fjell, og de er de dyktigste til det.

HIGH CAMP: Akklimatiseringstur til high camp, en camp under Imja Tse, fjellet på 6189 moh. Vi er på denne campen i tre dager for å bli vant til høyden

Uten Everest, og andre kjente fjell, hadde landsbyene i fjellene vært veldig fattige, turistene bidrar til inntekt til de som driver tehytter, guiding og selger mat og klær til turister. Det er alltid to sider av en sak, men at Everest ligger i Nepal, har ført til mange goder for Sherpa-folket, men og mange sorger.

Her mange måttet bøte med livet fordi de har en jobb som fører til høy risiko.

De ferdes over 8000 meter over havet.

Dag 3 av gåingen mot hovedcampen under Everest kjenner jeg det er vondt å puste. Jeg kaldsvetter og våkner av feberfantasi. De neste dagene sliter jeg med lungebetennelse. Det bobler i brystet, det er slim, jeg hoster til jeg brekker meg og mister stemmen.

 

 

Lungebetennelse er noe av det du absolutt vil unngå. Det gjør at det blir enda vanskeligere å puste, du hoster til du brekker deg. Selvtilliten minker, fordi du vet at lungene dine må være i god stand for at du skal klare å forsere høydemeter.

        

 

SOM FAMILIE: Sherpaen Pasang og jeg. Godt samhold med sherpaene er veldig viktig for meg! Uten sherpaene hadde få fjell over 8000 moh. blitt besteget av vestlege. I fjellet blir vi familie, vi tar vare på hverandre og ler mye sammen

Foto: Håkon Hoiland

En uke går og jeg hoster fortsatt, og det bobler fortsatt i brystet, men vi fortsetter å gå, jeg føler meg sterk i kroppen selv med defekt i brystet. Feberen gir seg etter hvert. Jeg svetter og snur meg i soveposen. Røyken fra pipene til tehusene som fyrer med kuskitt river i halsen. Jeg prøver å gå med buff hele veien for slippe den såkalte khumbuhosten som man kan få av å puste inn røyk, og støv fra stiene mellom landsbyene og dalene.

Blir man rammet av lungebetennelse, står hele ekspedisjonen på spill. Jeg er heldig som får det tidlig i ekspedisjonen. I tillegg har jeg en forholdsvis sterk kropp som restituerer jeg nokså raskt. Kroppen min er vant til lange turer.

Men lungebetennelse gjør at du føler du puster gjennom et sugerør.

Det er en lege i Pheriche, en landsby fem dagers gange unna, og i basecamp. Jeg medisinerer meg selv – jeg har med antibiotika mot luftveisinfeksjon, og går på det i ti dager.

Vi nærmer oss et fjell som heter Imja Tse, et fjell på 6189 moh. Et fjell jeg har besøkt før, men denne gangen skal jeg bruke det som et akklimatiseringsfjell for å venne meg til høyden som strekker seg mot 9000 moh. Jeg kjenner kroppen begynner å svare igjen, det føles godt at kroppen klarer å restituere seg selv på 5000 moh. Over 5000 moh. er ikke kroppen i stand til å restituere seg 100 prosent lenger, derfor er det viktig å holde seg frisk slik at man slipper å utsette kroppen sin for mer ballast med tanke på den psykiske og fysiske anstrengelsen som kommer etter.

Før vi nådde toppen av Imja Tse, tilbrakte vi to netter i high camp på 5900 moh., kroppen svarer endelig ordentlig og jeg føler meg sterk fysisk og psykisk. Gleder meg til flere hvite fjelltopper, neste steg er nå å forsette mot Mount Everests hovedleir, basecamp! Mot hovedleiren hopper kroppen av energi, jeg gleder meg til å bli fysisk utslitt, støte på risiko og utfordringer! Det er dette jeg elsker med friluftslivet og ekspedisjoner.

Det er mange som ber til høyere makter om å få en sikker reise opp og ned fra fjellet, andre sliter med dødsangst, og frykten for å aldri å få komme hjem igjen til sine nærmeste.

Jeg kjenner ikke på det. Jeg er rolig og føler meg så heldig for å få være her og oppleve Khumbudalen og eventyret som er verdens høyeste fjell. Men angsten og frykten for å dø vil kanskje komme når vi skal gjennom brefallet her – et brefall ingen hadde forsert hvis det ikke var for å komme til toppen av verdens høyeste fjell!

Sherpaene er dyktige i verdensklasse! De setter opp teltleirer på 6000, 7000 til 8000 moh., de lager god mat i hovedleiren, de reparer isfallet slik at vi vestlige får besøke fjellet, de er de mest ydmyke sjelene som fins.

RESPEKT: Respekten for kultur og religion er en viktig del av å besøke fjellene i Himalaya. Vi er på besøk å følger lokalbefolkningens tradisjoner og trå. Bønneflaggene ønsker deg til lykke i fjellet på en trygg måte. Vinden sender ut lykkønskninger.

Jeg har betalt en plass hos Ascent Himalayas, som er ledet av Mingma Tsiri Sherpa. Han har vært på Everest 19 ganger, første nepaleser som besøkte K2 og mange risikofylte fjell over 8000 moh. De er vanvittig dyktige.

I skrivende stund smeller det under teltet, vi bor på breen Khumbu Icefall, en drivende isbre i stor fart, her skal vi bo til vi er akklimatiserte for høyere høyder. Vi vil forsere brefallet opp og ned til værvinduet, den fysiske og psykiske helsen er klar for verdens høyeste fjell!

Jeg gleder meg tross risikoen det innebærer. Jeg elsker denne livsstilen og vil for alltid være fascinert av den, jeg har ofret alt som innebærer trygge rammer for å leve det livet jeg elsker, å være på tur, på vei til nye erfaringer, destinasjoner og kulturer.

IKKE UFARLIG: Vi trener og gjør oss klare for brefallet. Khumbu Ice fall er ikke risikofritt, men vi smiler likevel. Her er jeg i midten, og sammen med Louise fra USA - Everest team, Simon fra England - Everest team, Vee fra Mexico - Lotshe Team, Harry fra USA - Everest Team, Dean fra Canada - Lothse team og Furtemba fra Nepal, sherpa og fjellguide. 

Mange lurer nok på hva høyden gjør med kroppen, høyden gjør alt med kroppen, som oftest er det negativ påvirkning. Mange får personlighetsendringer, opplever at det er tungt å puste, det er kortere vei til sykdom, og angst i brystet når man ikke får puste ordentlig – kroppen blir nedbrutt. Over 8000 moh. slutter kroppen å restituere seg, noe som vil føre til død om man holder seg for lenge over 8000 meter. Organene trenger nok oksygen for å fungere. Likevel fortsetter vi med denne livsstilen. De som forstår det, trenger ingen forklaring, og for dem som ikke forstår er ingen forklaring mulig.

NYTT MOT: Endelig svarer kroppen igjen! Etter lungebetennelse i en uke er det godt å kjenne kroppen spiller på lag. Bildet er tatt under fjellet Imja Tse, i high camp på 5900 moh. 

23. april: Vi blir rammet av et snøskred, og må returnere til basecamp. Khumbu Icefall er et risikofylt brefall – her har mange måttet bøte med livet. Vi må snu før vi hadde tenkt – snøskredet er på ruten vår.

I morgen skal vi ha Puja i basecamp – en seremoni hvor vi ber om tillatelse til å bestige fjellet Mount Everest.

 

 

- Moa